Leder- eller rollekompetanse?

Legg igjen en kommentar / Uncategorized / Av dag@engen-nilsen.no

Ledelse og ledelsesforskning har etter hvert produsert en stor og omfattende litteratur. Det finnes en stor mengde teorier og like mange metoder for å hjelpe ledere til å øke sin kompetanse, slik at de skal prestere bedre. I prinsippet kan det synes lett å definere gode lederegenskaper. Det er vanskelig å være uenig i at en leder som får sine ansatte til å yte maks, som får alle ansatte til å jobbe for virksomhetens mål og som gjør gode valg og vurderinger er en dyktig leder.

Akkurat hvilke egenskaper som skal til for å gjøre lederen i stand til å fylle disse kriteriene, er derimot omdiskutert. Ofte vil man hevde at en leder bør være intelligent, ha høy integritet, ha høy sosial kompetanse, være rettferdig etc. Ser man på kjente ledere er det imidlertid svært stort spenn i personlighet og egenskaper. For eksempel har mange av de mest fremgangsrike lederne i verden, få av de nevnte egenskapene. Dette skyldes både at mange av egenskapene ikke er absolutt nødvendige for fremgang og at mange variabler utenfor lederens kontroll er vel så viktige for fremgang. Likevel har vi en tendens til å tillegge lederen svært stor betydning, og i mange tilfeller har vi en tendens til å feiltolke lederens betydning.

En leder kan oppfattes som svært kompetent uten at han eller hun gjør valg og vurderinger som gir fremgang for virksomheten. Det er heller ikke slik at ledere som gjør det godt i en virksomhet gjør det godt i en annen. Studier viser at det er liten sammenheng mellom lederens prestasjoner når han eller hun går fra en virksomhet til en annen. Dette tyder på at lederens kompetanse ikke nødvendigvis øker gjennom erfaring, selv om han eller hun selv oppfatter det slik.

Vår påstand er at lederen gjennom sin erfaring først og fremst utvikler rollekompetanse, ferdigheter som gjør at han eller hun oppfattes som dyktig, fremfor realkompetanse. Vi begrunner dette med at læring først og fremst skjer gjennom feedback fra omgivelsene, og at den feedbacken lederen får først og fremst gjelder mestring av selve lederrollen, heller enn reelle lederferdigheter.

Vi skal i denne artikkelen utdype og nyansere dette synet, først ved å beskrive hvordan kunnskap og kompetanseutvikling foregår i vitenskapene. Dette for  det første for å gi et bilde av den utfordring lederen har når det gjelder å forstå og lære av sine erfaringer og for det andre for å forklare hvilke prinsipper som styrer oppfatningen av ledere, hos dem som står utenfor og observerer lederen.

Å si noe sikkert om verden, har i filosofien ofte blitt sett på som så vanskelig at det å snakke om sannhet og virkelighet, av noen blir beskrevet som naivt. Opplevelsen av virkelighetens utilgjengelighet førte for eksempel til postmodernismens inntreden og intet er lettere enn å stille seg kritisk til vitenskapelige antakelser. Noe av grunnen til dette er at mennesket er utstyrt med et sanseapparat som gir begrenset tilgang til å beskrive verden rundt oss. Vitenskapens største fremgang har ofte kommet ved at man har utforsket sider ved tilværelsen som ikke er tilgjengelig gjennom sansene. 

Vi mennesker er tilpasset et liv, i en liten nisje i eksistensen. Denne tilpasningen gjør synssansen i stand til å registrere elektromagnetisk bølger i regnbuens spektrum, vi kan se gjenstander som er ca 0,01 millimeter store og vi kan høre lyder innenfor en viss bølgelengde. Verden inneholder imidlertid lagt mer enn det vi kan plukke opp med sansene våre. Fysikerne har for eksempel vist oss at i den mikroskopiske verden som finnes hinsides det vi kan plukke opp via synssansen, så er det et hav av partikler, prosesser og ting som foregår som holder verden i gang. Det finnes krefter som påvirker oss, som vi verken kan se eller føle, men de er der.

En flaggermus navigerer i verden via ekkolodd, og de signalene den sender ut og plukker opp er ikke tilgjengelig for vår persepsjon. Imidlertid har vi lært oss å konstruere maskiner som kan orientere oss om også denne delen av verden, og slik er for eksempel fiskeren i dag betydelig mer effektiv enn i gamle dager.

Vi kan si at vitenskapen på mange måter handler om å se og høre og fange opp det som ligger utenfor sansene våre, og vitenskapens redskaper er ofte beskrevet som en utvidelse av sansene våre. Fysikeren kan ”se” det øyet ikke kan se, og måle prosesser som vi ikke kan oppfatte. Kjemikeren kan forklare og beskrive grunnstoffene, mens biologen kan lese en organismes utrustning gjennom å studere DNA.

Slik en fysiker prøver å beskrive de fysiske objekter større detalj og mer nøyaktig enn det vi klarer gjennom sansene, prøver samfunnsvitenskapene å beskrive verden mer nøyaktig enn det vi klarer ved hjelp av våre tanker og følelser.

Intensjonen kan dermed  beskrives som et forsøk på å fange opp regulariteter og fenomener som ikke er tilgjengelig gjennom direkte observasjon. For eksempel ved hjelp av datainnsamling og statistikk kan vi si noe om fordelingen av goder i samfunnet, trender i familieliv, politiske bevegelser etc.

Samfunnsvitenskapene har en spesiell utfordring når det kommer til dette, fordi svært mye av det data man samler inn, må fortolkes med de samme begrensninger som vi prøver å kompensere for. Dette er uproblematisk i de tilfeller der vi har klare data. Statistikk som viser fordelingen av høyre/ap velgere i et visst distrikt er noe vi kan betrakte som et objektivt faktum. Problemet oppstår der vi skal fortolke empirien eller velge ut variabler. For eksempel foregår det en stor diskusjon om hvilke variabler som er relevante for å forstå samfunnsutviklingen, eller forklare hvorfor ulike hendelser eller fenomener oppstår.  Når mengden variabler er større enn hva vi kan ha oversikt over, må vi velge ut og isolere en del av virkeligheten, og da står vi i fare for å gå glipp av relevant informasjon.

Det er ikke bare samfunnsvitenskapene som har dette problemet. Innenfor ernæringsforskning foregår det fortsatt en debatt om hva som er sundt og usundt. Man er fortsatt uening om hvilke kalorier som gir vektøkning. Legevitenskapen brukte mange tiår for å endelig bevise at tobakk var skadelig.

Å forklare virkeligheten gjennom et utsnitt er nødvendig, men problematisk. Et utsnitt av virkeligheten blir aldri helt korrekt. Dette kan illustreres med ”stream of consiousness” begrepet. En kan i prinsippet ikke årsaksforklare noe, for eksempel et historisk fenomen, nøyaktig, uten å beskrive alt som har skjedd siden universets begynnelse.

Måling eller beskrivelser av fenomener må derfor alltid gjøre en avveining mellom å gjøre målingen mest mulig reliabel og mest mulig valid. Jo mer reliabel beskrivelse desto mindre valid. Grunnen er at reliable mål, krever av vi snevrer inn, men da står vi i fare for å miste relevant informasjon og dermed synker validiteten i beskrivelsen.

Dette var dette fenomenet Kuhn tok opp i beskrivelsen av de vitenskapelige paradigmer. Det vitenskapelige miljø har sine forståelsesrammer, og observasjoner som ikke faller innenfor disse blir heller ikke tatt til følge av de som arbeider innenfor det gitte paradigmet. Kritikk av de eksisterende oppfatninger blir ignorert helt til observasjoner som viser noe annet ikke lenger kan ignoreres.

Tendensen til å ignorere det som faller utenfor vår forståelsesramme synes å være en del av menneskenaturen. Vi arbeider med det vi har. Det vi ikke forstår eller ikke har tilgang på, forholder vi oss heller ikke til.

Kahneman & Tversky har beskrevet denne tendensen i tilgjengelighetsheurestikken. Vi resonnerer ut fra den informasjon vi har tilgjengelig. De har også vist at vi har en tendens til å bytte ut kriterier som ikke er tilgjengelige med kriterier som er tilgjengelige. Denne tendensen kalles attributtsubstituering og er beskrevet i det kjente Linda problemet.

De tendensene som er beskrevet her, tilgjengelighetsheurestikken og attributtsubstituering er svært robuste, og gjør seg gjeldene også blant eksperter, som i prinsippet skal være utstyrt med instrumenter for å kompensere for disse tendensene.

For eksempel viser studier av ekspertise at eksperter i mange tilfeller ikke gjør bedre vurderinger enn lekfolk og at de i visse tilfeller gjør dårligere vurderinger. Særlig i tilfeller der de gjør kontrollerte vurderinger på fenomener som best vurderes intuitivt.

På samme måte som vitenskapsmenn og kvinner forholder seg til det som er innenfor et gitt paradigme, til dels uavhengig av virkeligheten, så forholder eksperter seg til et sett av forestillinger som til dels er uavhengig av virkeligheten. Vitenskapshistorien gir oss mange eksempler på dette. En lege som på 1800-tallet bedrev årelating på sine pasienter oppfattet dette som en god behandling, uavhengig om den i virkeligheten ikke hadde noen kurativ effekt.

Ekspertens tro på egen kompetanse blir i litteraturen kalt overkonfidens.  Det vil si at eksperten har større konfidens til egne erfaringer enn det han eller hun har grunn til.

Det eneste som kan endre sterke omfatninger om verden rundt oss er direkte feedback fra omgivelsene. I forskningen er dette poenget understreket ved gjennom kravet til testbarhet av vitenskapelige teorier, og særlig fysikken har hatt stor suksess med å utvikle teorier som så testes ut, som igjen gir grunnlag for nye teorier. I henhold til dette idealet formes vitenskapen gjennom den feedback som kommer fra eksperimenter og observasjoner.

Vi mennesker danner oss kontinuerlig oppfatninger og teorier om hvordan verden henger sammen, og denne tendensen er ufrivillig. Det betyr at selv om vi ikke har grunnlag for å vurdere om en person for eksempel er dyktig så vil vi likevel ta stilling til dette spørsmålet. Når du går til legen og sendes ut igjen med en diagnose og en resept, så kan du ikke vite om legen er dyktig, men du vil likevel ha en oppfatning av dette. Slike vurderinger blir ofte gjort gjennom det Kahneman og Tversky kaller attributsubstituering, og det attributt vi vanligvis bruker for å vurdere kompetanse er en persons konfidens. Med andre ord, dersom legen fremstår som kofident, så antar vi at han eller hun er kompetent. 

Dette blir forklart med det prinsipp at i en gruppe med felles mål, vil den som har høyest kompetanse også være den som har høyest status og derved også mest konfident. I det miljø våre kognitive funksjoner ble utviklet i, synes dette å ha vært et rimelig resonnement. Alle som var medlemmer av samme gruppe, kjente hverandre, og de aktiviteter man bedrev, var synlig for alle. I et slikt miljø vil konfidens og kompetanse være kalibrert, og det er uproblematisk å anta at den som er konfident også er kompetent.

I et moderne samfunn der i liten grad kjenner dem vi samarbeider med, og der mange oppgaver er en del av systemer som er så komplekse at kvalitet på utførelse vanskelig lar seg vurdere, vil imidlertid denne tendensen ofte være en fallgruve.