Hva er psykologi?

Legg igjen en kommentar / Uncategorized / Av dag@engen-nilsen.no

Psykologi er et fag som krever stor grad av velvilje hos dem som driver med det. I så stor grad at de som tilhører de ulike disiplinene innenfor faget, ser på hverandre med et visst skråblikk. Nevropsykologen ler av klinikerens mangel på vitenskapelig rigør. Klinikeren undrer seg over hva den nevropsykologiske utredningen egentlig skal brukes til. Organisasjonspsykologen alltid en utfordring med å motivere de eldre seminardeltagerne som ”har hørt alt før”.

Det er mange rigorøse og statistisk solide funn i psykologien, men veldig få av dem er direkte anvendbare, og mange av dem blekner med tiden. Sosialpsykologien gjennomgikk nærmest en krise for noen år siden, da det viste seg at svært få funn var replikerbare. Likevel fortsetter teoriene å gjøre inntrykk både på studenter og i populærlitteraturen. Et godt eksempel: Barbara Fredrickson publiserte i (19XX) en artikkel der hun gjennom en formel kunne påvise at et liv der positive og negative emosjoner i forholdet  2.9013 til 1, er det optimale for lykke og personlig vekst. Da en britisk matematiker tilfeldigvis kom over dette artikkelen, så han umiddelbart at formelen ikke ga mening, matematikken i den ikke holdt mål. Det ble debatt der Fredrickson først avviste kritikken, men måtte etterhvert innrømme matematikeren hadde rett, formelen var basert på en feilslutning. Som de fleste av oss gjør når vi først har fått en god ide, så gir hun ikke slipp. Fredrickson påstår fortsatt at lykken kommer i en ratio på 3 til1.

Vi har alle hørt om at hvor gode resultater man får i kliniske studier, men få av oss har møtt eller hørt om noen som har hatt et problem, gått til psykologen og deretter blitt kvitt problemet. Et mulig unntak for enkle fobier. Enkelte påberoper seg  særlig gode metoder og eksepsjonelle resultater med sine pasienter. Etter en stund i gamet, så har man også rukket å møte på pasienter som, etter at de var ferdigbehandlet (med en av disse fremragende metodene), tropper opp på ens eget kontor med nøyaktig samme problem som altså har vært kurert for.

Psykologi virker ikke, kan man da si, men det stemmer ikke. Det hjelper å snakke med noen om problemet sitt. Hvis man jobber hardt og målrettet så er det fullt mulig å få det bedre. Men sjelden ser eller hører man, utenfor artiklene eller foredrag store endringer og varige endringer hos en person, utelukkende som følge av det som skjer i terapirommet. Denne observasjonen er selvsagt ikke statistisk holdbar, og gjelder bare undertegnede og de jeg har snakket med. Det er mulig jeg og alle jeg kjenner i og uten for faget tilfeldigvis har falt helt utenfor det som skjer. Det er fullt mulig. Under normale omstendigheter skulle man imidlertid ha møtt noen av dem som har vært behandlet med noen av alle disse eksepsjonelle metodene. De gangene man ser store endringer hos noen, er det når de kommer inn på et annet spor, får jobb, kjæreste, kommer inn i et forhold eller ut av et forhold, tar valg som er litt lurere for dem selv etc. Store endringer skjer i livet, ikke i terapirommet. Det finnes også de pasientene som umiddelbart blir bedre, nesten uansett, men da stakk sannsynligvis ikke problemet så dypt heller.

Den synes som om de fleste av oss psykologer, innerst inne er klar over dette. Organiseringen av psykisk helsevesen er et godt eksempel på det. Skulle vi praktisert i henhold til de funn som over tid har blitt stående terapiforskningen, burde alle møter mellom behandler og pasient vært lagt opp slik at man får mest mulig tid til å snakke om pasientens spesifikke problem, mest mulig av psykologens tid burde vært brukt i møte med pasienten. I stedet skal psykologen bruke store deler av sin tid til rapportering, diagnostisering og møter. Dermed handler mye av den anvendte delen av faget handler om logistikk, hvordan man skal organisere seg, flytte pasientene rundt i systemet, hvilke linjer som skal ta for seg hvilke problemer etc. Psykisk helsevern er i dag drevet av politikere, som først og fremst er ute etter å synliggjøre politikken sin, slik at de kan vinne valget. Pakkeforløp er tilsynelatende en ide som skal skape orden og system og som skal fordele ressursene bedre. Dermed burde psykisk helsevern vært lagt opp slik at terapeuten fikk være mest mulig i fred fra byråkrater, politikere og møter. Pakkeforløpet synliggjør kanskje politikken til helseministeren, men det bedrer ikke kvaliteten på møtet mellom pasient og terapeut. Jobben er og blir den samme; man må finne ut hva som er problemet, ha en struktur hvor man jobber med problemet og evaluere om pasienten får det bedre  (Wampold).

Testpsykologien, som kanskje har det beste empiriske grunnlaget sliter med et annet problem, den blir ikke tatt alvorlig av dem som burde bruke dem og betydningen overvurderes der en kanskje burde tatt resultatene med en klype salt.

Det er ikke lenge siden det ble påstått at psykologi snart har samme effekt som medisin. En effektstudie av sosialangst med 70% av pasientene kurert, stod som eksempel. Oisann! Da er det problemet løst. Sosial angst er ikke lenger større problem, noen timer hos psykologen, og problemet er løst. Vi får se, jeg må innrømme at jeg tviler inntil dette resultatet har stått seg i mange studier med mange pasienter over mange år. Når vi først er inne på medisin, et fag vi gjenre sammenligner oss med, så finnes det en stor forskjell, nemlig at de ulike metodene ser ut til å tape seg med tiden. Noe som ikke er tilfelle i medisin, bortsett fra tilfeller med utvikling av resistens hos bakterier og psykofarmaka, underlig nok. I artikkelen The decline effect, viser XXX at pasienter som blir fortalt at de mottar en ny type antidepressiva blir bedre uavhengig av hvilken type medisin de får (feks ssri eller trisyklisk). Er det noen som oppriktig mener at vi blir stadig bedre til å løse problemet, at psykologer for tretti år siden var mindre gode enn de som utdannes i dag. Neppe.

Slik jeg har opplevd det kliniske arbeidet kommer problemene hovedsakelig i tre kategorier, håndtering av vonde opplevelser (bitterhet, traumer etc), håndtering av vanskelige relasjoner (tør ikke å stå opp for seg selv, klarer ikke komme seg vekk etc) og håndtering av vanskelige følelser (ofte angst, mangel på motivasjon eller depresjon  i en eller annen form).

Sistnevnte er desidert vanskeligst, sannsynligvis fordi pasientens problem er vanskeligst å definere tydelig nok til at det lar seg jobbe med. Unntaket er fobier (med unntak av sosial fob), som er lette å definere og arbeide (bortsett fra sosial fobi).

Psykologi og psykoterapi er tema hos mange. Som psykolog, blir man selvsagt ofte møtt med spørsmål som berører feltet, fra interesserte eller kritiske mennesker der ute. Noen har vært i terapi, andre ikke. Noen har opplev det som nyttig, andre ikke. Jeg har likevel til gode å møte noen som kjenner noen som hadde et problem for eksempel sosial fobi, procrastinering eller prestasjonsangst (for å nevne noen typiske og avgrensede problemer) som gikk til psykolog og når behandlingen var ferdig, så var problemet borte.

Et fag basert på velvilje

Som selverklært Smedslundianer, har jeg siden jeg fullførte studiet  i 1999 vært innom flere ulike disipliner, og oppdaget det som mange har oppdaget før meg, nemlig at de ulike fagdisiplinene er like mye sosiale som faglige fellesskap. Og det man ser innenfor et fellesskap, er noe annet enn det man ser fra utsiden. Dette er åpenbart. Den referanserammen som skapes når man er blant sine egne legger ikke bare føringer på hva man oppfatter, men også hva man aksepterer. Det gjør også at man må møte faget med en viss velvilje, og det er få disipliner innen vårt fag som ikke kan kritiseres, og det er få andvendte deler av psykologien som kan påvise klare og utvetydige effekter. Derfor må vi vise velvilje overfor de teoriene og metodene vi jobber med. Vi må ikke være for kritisk, og vi må heller ikke ta dem for bokstavelig.

Kritikken vi retter mot de som står utenfor vårt fellesskap er nettopp basert på mangel på velvilje. Tror vi egentlig at Freud mente at symbolene var realiteter og tror vi egentlig at Skinner ikke trodde på følelser. Og for å si det rett ut: hva er egentlig forskjellen på de de to? Er ikke psykoanalysen en teori om hvordan vi emosjonelt lærer å forholde oss til verden rundt oss, og er ikke behaviorismen en teori om hvordan vi vi lærer å gjøre det som vekker gode følelser i oss? (For freudianeren er dette for unyansert, han ville nemlig sagt at Skinners tilnærming ikke innkluderer emosjoner og at den emosjonelle utvikling handler om langt mer enn læring. Behavioristen vil mene at jeg er unyansert fordi Freud ikke forstod læring så godt som Skinner, og at psykoanalysen er er uvitenskapelig.)

Vi er avhengig av å ha referansene våre, men de er ikke realiteter. Dette blir tydelig når vi ser hvordan de ulike teorier og retninger endrer seg, og mister effekt. Når vi gjør noe som virker, så vet vi ikke hva. Kanskje er det entusiasmefaktoren, eller så er det er det den aktuelle intervensjonen. Men en intervensjon virker aldri i seg selv. Når man er deprimert, er det ikke bare å tenke annerledes, det krever en viss energi (følelsesmessig mobilisering) å jobbe med tankene. Dersom terapien bare blir teknikk, så kommer vi ingen vei. Nye intervensjoner ikke bare terapeutiske teknikker virker jo best når de er nye, for da presenteres de med masse energi. Etter hvert blir vi litt lei av å høre at bare vi tenker  annerledes, så blir alt så mye bedre, og dermed faller effekten. Det andre problemet handler om determinisme. Determinisme er alltid feil, av den enkle grunn, at det aldri blir helt rett. Depresjon skyldes ikke alltidnegative tanker, eller fortrengt sinne mot en signifikant annen. Dersom vi blir for ensporet i våre forklaringer, så begrenser vi også muligheten for utvikling. Teorien blir glasstaket som hindrer utvikling og modning: «jaha, så du fikk aldri stått opp for deg selv, overfor din far…» blir den begrensende faktoren som tross alt aldri kan endres, og når terapeuten i tillegg blir spesifikk og antyder at det kan være grunnen til at pasienten har en historie med å blir overkjørt av andre (som kanskje kan ha bidratt til pasientens problem), og ikke også får med seg at det er fullt mulig å bli et modent individ likevel, så

Vi ender til slutt med at alt er perspektiver, og galskapen ligger ikke i at man benytter seg av en bestemt teori, eller perspektiv, men at man tar den for alvorlig. Dermed må vi som benytter teoriene unngå å blir fanget inn av den galskapen som teoretikeren legger for dagen. For er det noen som faktisk tror at psykiske lidelser skyldes én årsak eller at uten diagnoser så får vi ikke hjulpet pasienten?

Metodene og teoriene som brukes i behandling, er lite annet enn referanserammer. En plan for hvordan vi kan jobbe med problemet, øve opp kapasiteten til å tåle det moderne livet eller snakke ut om det som trykker.

Men dette vil vi ikke si, det blir for enkelt. Det som karakteriserer oss psykologer, er det samme som har karakterisert alle hjelpende sjeler. Den aktive ingrediensen er ikke tilstrekkelig som forklaring dersom vi skal føle oss som eksperter. Krangelen om hvilke terapeutiske teknikker som er best, er en ypperlig måte å fremme fagfølelsen på. Den gjør at vi kan fremstå med litt mer finesse og vi det blir litt vanskelig å avvise oss. Teorier har imidlertid en tendens til å fortape seg med tiden, og hver gang glansen fra en ny metode har bleknet, står vi igjen med det samme; psykoterapi handler om relasjon struktur og mål om bedring av et problem.

Det er ikke bare vi psykologer som har hatt en tendens til å pynte på virkningsmekanismene i vårt. Så lenge alkohol har vært tilgjengelig, har fyllesyke vært et problem, og like lenge har det fantes remedier for å kurere hodepinen, tiltaksløsheten og det tidvis nedsatte stemningsleie. Selv i vikingetiden fantes det en rekke ulike miksturer med nettopp dette som formål, og disse hadde en ting til felles, de inneholdt alkohol!