Blir det flere og flere psykopater?

Det er mange som mener at vi går farlige tider i møte. Verdens ledere fremstår som mer og mer ustabile, institusjonene forvitrer. NAV skanadalen og Barnevernet rykte i EU, er noen eksempler. Trump, Kim Jung Un, Azad, de gamle diktatorene er på fremmarsj. De politiske partiene er preget av maktkamp, og i liten grad fremtidsvisjoner. Det er få politikere som ikke har vært i en eller annen skandale. Selv Stoltenberg ble filmet mens han latet som han la igjen nummeret etter at han hadde kjørt inn i en bil som stod parkert. Støre og Lysbakken har vært gjennom høringer for nepotisme og korrupsjon. Bill Clinton mottar millioner fra den norske og mange andre stater, mens han flyr rundt i verden i et liv i luksus. De som når toppen i det offentlige hierarkiet ser alle ut til å klore seg fast. Bondevik fikk tildelt en jobb av staten, så han fortsatt kunne være der det skjer. Støre, Giske, Grande ser ikke ut til å ha andre intensjoner i politikken enn å kjempe for egne posisjoner. For ikke å snakke om Terje Røed Larsen. Finnes det ikke lenger noen som tar ansvar? Hvor er det blitt av de voksne? Eller kristenfolket? Ropstad brøt flere av budene da han slo ut Hareide. Lenge trodde vi Hareide var den siste politikeren med integriet. Men det var bare så lenge han ikke hadde noe bedre å ta seg til. Nå er han tilbake i regjeringen. Støre kjenner ham ikke igjen, men så har han da alltid strevd med å gjenkjenne gamle venner.

Vi påstår selvsagt ikke at våre nasjonale strateger er psykopater, men de er i alle fall ikke idealister. Det kan være flere grunner til at institusjonene forvitrer. For det første mister de sin opprinnelige intensjon av syne, når grunnleggerne er borte. Skal man inn i politikken så hjelper det ikke med gode ideer og store visjoner. Man må spille spillet, og dette blir stadig mer avansert. Dermed blir det mindre tid til å jobbe med det man skal jobbe med, nemlig å vedlikeholde instiusjonene, bygge landet, forberede seg på fremtiden etc.

Når konkurransen om å vinne hardner til, og kriteriene er vanskelige å definere, så får egoismen større spillerom. Målstyringsregimet i offentlig sektor er et godt eksempel. Man behøver ikke å gjøre så mye så lenge man huker av punktene i arbeidsinstruksen. Hva som egentlig skjer er det få som vet, for de som har ansvaret har nok med å samle inn skjemaer og gå på lederkurs, og er sjelden ute og ser hva som egentlig foregår. Det er lett å kritisere myndighetene, og kanskje er det slik at alle gjør sitt beste og at vi blir et stadig mer bortskjemt og sutrete folkeslag.

Det finnes også en annen tilnærming til problemet, denne er hentet fra spill- og evolusjonsteori. Spillteori undersøker hvor langt man kommer med ulike strategier under omstendigheter der ulike spillere kjemper om begrensede ressurser. Fangenes dilemma er et eksempel, og kan beskrives slik: To personer er tiltalt for samme forbrytelse, og blir avhørt i hvert sitt rom. Hver av dem blir lovet at hvis de forteller sannheten, så slipper de billigere unna. Men det betyr at de må tyste på hverandre, og da vil en gå fri mens den andre får lengre straff. Hvis de to fangene er lojale mot hverandre, får begge en beskjeden straff. Dilemmaet er at hvis man samarbeider så er det best for begge, men hvordan vet den ene at han kan stole på den andre, og vice versa? Dersom man simulerer dette spillet over tid, viser det seg at det vil lønne seg å tyste.

Samarbeid har vært avgjørende for menneskets utvikling og mange arter er avhengig av å stole på hverandre. I alle samfunn og kulturer finnes det noen som ikke samarbeider, og i et egoistisk perspektiv er dette en lønnsom strategi. Men dette gjelder bare så lenge ikke alle slutter å samarbeide. Evolusjonsteoretikerne spekulerer på om et samfunn gjennomgår sykluser der antallet individer som samarbeider og som ikke samarbeider varierer. Når tilliten er svært høy, er det store muligheter for den som vil lure systemet. Men etterhvert som flere og flere oppdager dette, vil pendelen svinge og det beste er å ha allierte som man kan stole på.